Kjennetegn

Pris kr. 1,00, 36 sider i hvert nummer.

Året begynner faktisk med et dobbeltnummer, da det første nummeret er merket nr.1-2. Dessverre er det ikke tykkere enn et vanlig blad, og det utkom først 10. januar, noe som tilsier at av en eller annen grunn, så ble det ikke utgitt blad uken før. er litt usikker på bakgrunnen til dette, men mener at jeg har hørt noe om at det var streik på den tiden.
Nummer 22 dette året markerer en viktig endring i bladets historie, for fra og med dette nummeret så endret fargene seg. Den mørke og litt diffuse fargeleggingen ble erstattet med en helt annen print-teknikk, slik at fargene ble lysere og klarere. Den fargesettingen som nå kom, skulle bli gjeldende i mange år fremover i bladets historie. Også selve papirkvaliteten endret seg litt nå, da det virker en smule glattere enn tidligere. Dette nummeret er også litt spesielt, for det innleder med en historie av Lille Hiawatha, i stedet for den vanlige Donald-relaterte fortellingen. Dette var spesielt for den norske utgaven, da f.eks. den tilsvarende danske åpnet med Skrue-fortsettelses-serien som gikk i denne perioden.
I nummer 22 starter også den andre samleserien gjennom Donald-bladets historie. Denne heter 'Hund og Katt', og i hvert nummer får leseren nye bilder av nettopp dette. På baksiden av kortene kunne vi lese litt om dyret. Eksempelet er en Keeshond, og her kunne vi lese "Navnet betyr noe sånt som "hollenderhund", og det er ikke så rart, for den har gjennom generasjoner vært brukt i Holland som gårdshund. Keeshond'en er en spisshund av middels størrelse, kraftig og oppvakt. Hollenderne var til å begynne med ikke særlig interessert i rasen, men for noen år siden begynte man med oppdrett av keeshond'en i England med den følge at hollenderne snart fikk øket interesse for den. Den er grå i forskjellige nyanser.".
I nummer 23 dukker det opp et par nye figurer. Dette er Bendik Bjørn og skogvokteren, som på originalspråket ble kalt Humphrey Bear og J Audubon Woodlore. Dette var figurer som også hadde vært med i en del korte tegnefilmer på denne tiden. Disse figurene ble aldri mye benyttet i det norske bladet, og vi måtte vente helt til 1975 før vi traff dem igjen, og etter dette forekom de noe hyppigere.
I nummer 27 dette året begynner en tradisjon som skulle vare mange år fremover, nemlig gratis solskjerm til leserne, og bortsett fra litt forskjellige farger (for det meste rød), ville den være helt lik hvert år. Bildet ved siden av, er hentet fra reklamen på baksiden i nr. 26. Her kan man også lese teksten "KJÆRE ALLE VENNER SMÅ SOM STÅR HER MIDT I SVERMEN - HER SKAL DERE ALLE FÅ SOMMERSOLSKINNSSKJERMEN!", undertegnet DONALD. Tro om et slikt dikt hadde passert idag?
I nummer 32 dette året begynner nok en tradisjon som skulle vare mange år fremover. Denne gangen er det snakk om gratis timeplan. På forsiden av denne, kunne man lese følgende vers:

DING-DANG
klokken klang
nå er det time
med spill og sang

For en hærlig, uskyldig tid!

I nr. 35 dukker nok en helt ny figur opp. Egentlig fikk vi se han litt før den endelige debuten, da han preget forsiden på nummeret før (se tegning), og baksiden på bladet to nummer tidligere. Jeg snakker her selvsagt om Raptus Von Rupp. I denne første historien ankommer professoren til Andeby, og blir møtt av Donald, guttene, Skrue, Anton, Petter Smart, Dolly, Bestemor Duck og Guffen. Alle gleder seg til å møte sin berømte slektning. Raptus kommer med toget, og ruller ut sin egen røde løper, og alle stimler rundt ham, mens han sier "Åh! Nest etter Hornorkestre er Folkemasser det fineste jeg vet om!". Donald kaprer professoren, og da bilen hans får problemer, synes alle det er fint å ha et geni med seg. Raptus heller en dråpe av et vidundermiddel i tanken, noe som forårsaker at hele motoren går til himmels. Det viser seg at middelet var hostesaft, men Raptus er fornøyd, for det stoppet 'hosten' til bilen. Det neste som skjer er at guttene ber onkelen sin om ukelønn, 75 øre hver, noe Donald ikke er så ivrig til. Siden Raptus også er ekspert på barneoppdragelse, ber Donald ham om råd. Raptus tilbyr guttene 50 hver, og Donald er kjempefornøyd, helt til han oppdager at de fikk 50 kroner, ikke ører. Baktanken til Raptus er at dette vil lære guttene hva penger er verdt. Først ser det ut til at dette var en god ide, da de synes det er skremmende å eie mange penger, så Donald regner med å få pengene sine tilbake. Ole, Dole og Doffen finner derimot ut at det beste er å bruke pengene fort, før det hender noe galt med dem. Donald finner ut at han ikke har råd til å ha Raptus boende, men Raptus mener at Donald må jo være stinn av penger, siden han har et originalmaleri av den berømte maleren PRINCE D'INUSA. Dette får Donald til å se lysere på tilværelsen, og for å feire dette, lager han fest. Da Raptus skal ringe til Dolly, siden hun ikke hadde dukket opp på festen ennå, ringer han istedet til Cairo i Egypt, og han unnskylder seg med at han ser ikke så godt lenger. Donald får bange anelser, og det viser seg da at det ikke står PRINCE D'INUSA, men PRINTED IN USA på maleriet. Etter dette finner Donald ut at det er best at professoren reiser sin vei igjen, men for ikke å såre følelsene hans, får han rød løper fra utgangsdøren til buss-stoppet, og guttene spiller hornmusikk.

Historien er riktig morsom. Jeg vet ikke hvem som har skrevet den, men den ble tegnet av Tony Strobl. I USA hadde figuren sitt eget hefte, og denne hirstorien er hentet fra første nummer i denne serien. Serien varte bare i 4 nummer, men flere historier ble utgitt i andre hefter. I hjemlandet heter han Ludwig von Drake. Figuren dukket opp med jevne mellomrom i bladet i en år-rekke, men nå er han dessverre helt forsvunnet.

Nummer 52 dette året er litt spesielt. For det første så innholder det bare en eneste side med Donald i hovedrollen, og det er en en-sider av Bob Gregory på innsiden av permen. For det andre inneholder det pusle-sider for barna, se eksempel ved siden av.
tilbake