Kjennetegn

Price NOK 1.50, 36 pages.

I nummer 3 dette året begynner en ny samleserie i forbindelse med at det arrangeres VM. Hver uke fremover kom det en del av 'Donald Ducks VM-kalender 1966' på utbrettsklaffen, og disse kunne settes sammen til et hefte. Samtidig fulgte det hver uke med noen bilder med kjente vinteridrettsutøvere som kunne limes inn i heftet. For å riktig sette leseren inn i VM-stemning, ble det også laget 'finn feil'-konkurranse der man kunne vinne ski, samt at bladet inneholdt spørsmål som 'Hvor meget veier et par hoppski?' og 'Vet du hvor mange poeng en hopper får i trekk for for bred skiføring?'.
I nummer 3 får vi stifte bekjentskap med Storeulvs slemme søster, Røde Mina. Det ble laget bare noen ganske få historier med denne figuren, og noen av dem fikk vi lese i det norske Donald-bladet. Historien i dette nummer, er den andre som er laget, men den første er ukjent her til lands. Likevel virker det som om dette er det første møtet Lilleulv har med tanten sin. På mange måter er hun kanskje slemmere enn broren, og hun elsker å spille Storeulv puss, og for riktig å ergre ham, slipper hun fri grisene de har klart å fange, da dette må være noe av det værste man kan gjøre mot ham. Historiene med Mina er skrevet av Katja Schaefer og tegnet av Wolfgang Schaefer.
I nummer 9 begynner nok en samleserie på utbrettsklaffen. Denne gangen er det 'Ole, Dole og Doffens Lekebok'. Hver uke får den lekne leseren tips om ting som kan lages, eller leker som kan gjøres, og klaffene kan settes sammen til et helt hefte. Eksempler kan være hvordan brette papirfly eller lage båt eller egen minigolf, eller leker som blindebukk og 'ulv fange gris' mens man balanserer på gamle blomsterpotter. Serien holdt det gående i mange nummer fremover, og siste arket kunne man sette inn fra nummer 22 dette året.
I nummer 12 var det med et ekstra 4-siders bilag som omtalte Donald Duck mesterskapet det året. Her kunne vi blant annet lese at Erik Håker vant i sin klasse, gutter 12-13 år.
I nummer 14 dette året dukker det opp to nye skikkelser som skulle bli nokså vanlige i de neste årene. Dette var Jesper Skauen og hunden hans. På originalspråket heter de Hard Haid Moe og Hannibal Hound Dog, men i denne første historien kalles mannen for herr Gamperud. Dette er dog ikke den eldste historien med disse figurene, men den eldste som er utgitt her til lands. Figuren er skapt av Dick Kinney. Skauen er en gammel eneboer som bor i en avsides hytte sammen med hunden sin. Han er ikke spesielt glad i byfolk, og bruker muskedunderen sin flittig på disse, ofte representert ved Donald, Klodrik og Skrue. Fra midten av 60-tallet og frem til midten av 70-tallet, lagde Disney Studios en mengde historier med disse figurene, og Skauen ble også snart en populær figur i de Brasilianske historiene, hvor han ofte hadde hovedrollen. I denne første historien vi får lese i nummer 14, får Donald jobb som skolebusssjåfør, men han kjører snart feil vei, og havner hos eneboeren, som ser på Donald som en inntrenger som må jages bort ved hjelp av haglen. Han kommer derimot godt overens med skolebarna som dermed får en alle tiders klassetur.
Figuren er nå helt forsvunnet fra bladet, men i 29/2001 dukket både Skauen og hunden hans neste opp i en Klodrik-historie skrevet av David Gerstein, tegnet av Ferioli. Denne heter 'Gjøkvalsen' og historien har Klodrik i hovedrollen. Vi får aldri egentlig se Skauen, bare hytten og muskedunderen hans, samt hunden, men det er likevel tydelig at det er denne figuren det dreier seg om. Det er tydelig at dagens forfattere egentlig ikke har lov til å benytte denne figuren lenger, og jeg mener å ha hørt at årsaken er at han ligner for lite på de vanlige bi-figurene som opptrer i Donald-serier. Personlig har jeg litt problemer med å svelge denne forklaringen, da Skauen ikke er helt ulik den måten Madam Mim er tegnet på, og hun brukes jo fortsatt ganske flittig.
Nummer 14 er et nok et spesielt nummer dette året, for enda en ny figur dukker opp i dette bladet. Denne gangen er det Petter Smart sin nevø, Newton som gjør sin entre. Han er en liten Petter Smart-spire som kanskje er like smart som onkelen. Som så mange andre nye figurer, er også Newton laget av Vic Lockman, og i denne første historien er han tegnet av Phil De Lara. Newton opptrer som oftest sammen med onkelen, men skulle også etterhvert bli en kamerat til Ole, Dole og Doffen, og han ble en Hakkespett slik som dem. Her til lands dukket figuren sporadisk opp i mange år, men etter begynnelsen av 90-tallet, er han forsvunnet helt.
Fra midten av 60-tallet og noen år fremover, ble det laget en rekke historier der Madam Mim og Magica lever sammen i en gammel borg inne i skogen. Noen av disse historiene ble publisert i Norsk Donald Duck &Co, og den aller første historien i denne serien, finner vi i nummer 18 dette året. Historien heter bare 'Madam Mim og Magica fra Tryll', og den er tegnet av Jim Fletcher, forfatteren er ukjent. Vi får her se at Mim svarer på en avis-annonse fra Magica, der sistnevnte trenger hjelp til å få tak i lykkepengen til Skrue. Planen deres er å få tak i alle de andre 10-øringene til Skrue, slik at han blir nødt til å bruke lykkepengen. (At det er en 10-øring som er lykkepengen, virker nokså søkt i dagens historier, men på denne tiden var det dette som var standarden). De setter derfor inn en annonse der de vil gi 11 ører for alle 10-øringene, og Skrue kjører derfor et helt lass med 10-øringer til heksene, for å tjene penger på dette. Ole, Dole og Doffen blir med ham. Han har nå bare to 10-øringer igjen, og for den nest siste, kjøper han en avis av Mim. Der står det at Skrues penger er i fare, noe som medfører at Skrue blir nødt til å ringe. I nærheten står en telefonkiosk, og planen til heksene var at Skrue måtte bruke lykke-pengen her for å ringe og redde formuen sin. De blir dog lurt, da Skrue kjøper hele telefonselskapet istedet. Heksene klekker nå ut en ny plan. Den går ut på å forvandle de to ravnene til Magica til å se ut som nevøene til Skrue, slik at disse kan få tak i mynten. Tilbake i bingen, oppdager Skrue at han har med seg to grand-nevøer for mange. Magica og Mim tryller frem et voldsomt uvær, som holder på å oversvømme hele bingen, og det er nå meningen at ravnene skal få tak i mynten, men da det viser seg at de ikke kan svømme, blir de avslørt og kastet ut, og faren er over.
Dette er ingen god historie, og den lekker i alle kanter, da det hele er svært ulogisk. Det værste er derimot hele konseptet bak disse historiene. Magica var aldri egentlig en heks i denne forstand. I Barks sine historier, hadde hun sjeldent egen hekse-krefter, men måtte ty til trylledrikker eller tryllestaver som hun fikk tak i fra forskjellige hold. Dessuten blir det helt feil at hun bor i en borg ute i skogen, da Magica alltid har hatt bosted ved Vesuvius. Også beskrivelsen av Mim blir helt gal i disse historien. Her er hun en slem heks som er ute etter lykkemynten på lik linje med Magica, mens andre historier viser henne som en eksentrisk,men egentlig snill heks med et litt forskrudd syn på virkeligheten. At disse historiene er tegnet av Fletcher, gjør heller ikke saken bedre, så på mange måter er disse historiene noe av det mest irriterende som har vært publisert i bladet. Heldigvis er bare en svært liten del av det som ble laget her, publisert i Norsk Donald Duck &Co.
I nummer 27 dukker nok en ny person opp. Han skulle gå under mange forskjellige navn før han endlig fikk navnet Ørnulf Ørn. Her kalles han derimot Øyvind Ørnenstrup, mens på originalspråket heter han Emil Eagle. Han ble opprinnelig brukt som en fiende og rival til Petter Smart, men etterhvert skulle han også få Mikke Mus og Super-Langbein som motstandere. Han skulle også samarbeide med andre skurker som B-Gjengen og Farlige Fiffus og Mikro-Midas. Til å begynne med hadde han hvite fjær, men i senere historier ble de brune.
Ørnulf er vel en av de mer intelligente skurkene i Disney-universet, og har utvilsomt et bra talent for å finne opp ting. Han er dog langt fra så briliant som Petter Smart, noe Ørnulf selv er klar over, og siden han ikke kan slå Petter, forsøker han ofte å stjele oppfinnelsene hans. Historien vi får presentert i dette nummeret, er den aller første historien med denne figuren. Opphavsmannen er ukjent, men den er tegnet av Phil De Lara. Historien dreier seg om Petter som har oppfunnet et flygende badekar som også innholder en gull-detektor. Petter drar avsted for å teste oppfinnelsen, men uten at han er klar over det, har Ørnulf/Øyvind fått rede på dette, og følger etter ham i det skjulte. Det viser seg snart at oppfinnelsen ikke finner gull allikevel, bare en åre, og Petter blir riktig skamful etter å ha blitt ertet av Ørnulf, samt naboene sine, som også får vite om fiaskoen. Han søker tilflukt i biblioteket, og her finner han en bok over stedet han lette etter gull. det viser seg at det tidligere ble brukt som skjulested for sjørøvere. Petter drar tilbake, og ved å grave litt dypere, finner han en hel kiste med gull, og får dermed hevn over Ørnulf og de andre.
På 70- og 80-tallet skulle denne figuren dukke opp ganske ofte i bladet, ofte tegnet av den svake tegneren Antoni Gil-Bao. Etter dette forsvant figuren nesten totalt, og er vel nå på listen over figurer som ikke lenger får lov å være med i dagens Donald-blad.
Mange av de beste Mikke Mus historiene som ble publisert i Donald-bladet, var de lange fortellingene laget av Carl Fallberg og tegnet av Paul Murry. De beste av disse, ble gjerne publisert i det amerikanske bladet 'Walt Disney Comics & Stories', og historiene gikk som oftest over tre nummer med 8 sider i hver episode. På midten av 60-tallet bestemte man seg for å ta en pause med disse lange historien som gikk over flere nummer, og i stedet lage avsluttende fortellinger på 10 sider, som også erstattet den vanlige 10-sides Barks-historien som innledende fortelling i bladet. I stedet innholdt det amerikanske bladet opptrykk av en av de eldste Barks-historiene lenger bak. Disse nye Mikke-historiene ble gjerne satt i et historisk eller litterært perspektiv, slik at Mikke og Langbein fikk litt andre roller enn det vi tidligere har vært vant med. Disse fortellingene var ofte både spennende og morsomme, og de ble tegnet av Paul Murry eller Tony Strobl. Forfatteren var Vic Lockman. I 1966 og 1967 ble de fleste av disse historiene også publisert her til lands. Den første av disse kunne vi lese i nummer 35/1966, og historien het 'Mikke Mus - Hunden fra Plaskerville'. En nærmere beskrivelse av denne, kan finnes under 'Høydepunkter'.
I nummer 34 begynner en ny samleserie, og denne gangen dreier det seg om fotball. I likhet med andre slike samlinger, kunne man klippe ut klaffen på bak-permen, og sette disse klaffene sammen til et hefte, og hver uke fulgte det med noen bilder av profilerte fotballspillere, som man kunne lime inn i dette heftet. På den ene siden av klaffen var det plass til bildene, samt litt opplysninger om de enkelte spillerne, mens på den andre siden var det litt generell informasjon om fotball, slik som hvem som har vunnet fotball-VM gjennom tiden, og Norske Cup- og Serie-mestere.
I nummer 50 dukker en ny figur opp som skulle være med i enkelte B-Gjeng-historier utover 70- og 80-tallet. I denne historien kalles hun Tante Tutta og er tanten til B-Gjeng-karene. På originalspråket kalles hun 'Granny Beagle. B-Gjengen er på flukt fra fengselet, og søker tilflukt hos tanten sin som driver en gård utenfor byen. Hun lærte skurkene å rappe lommebøker da de var små, men skal nå ha forandret seg. B-Gjengen forteller tanten at de også vil begynne et nytt og bedre liv. Gjengen blir snart satt til å arbeide, og oppdager at livet på en gård kan være ganske hardt. Litt senere oppdager B-Gjengen en politimann som har punktert rett utenfor gården. De vil bevise at de har begynt et nytt liv, og tilbyr seg derfor å hjelpe politimannen. Henrykt over at politimannen ikke arresterte dem, farer de inn til tanten og forteller hva de har gjort. Tanten reagerer litt merkelig, og spør dem hvilken vei politimannen kjørt, og da hun får vite dette, tar hun traktoren og kjører rett igjennom gjerdet rundt gården for å kjøre den andre veien. De kommer ikke langt dog, før de blir stoppet av politimannen, og B-Gjengen får seg en stor overraskelse da det viser seg at dette ikke var en vanlig gård, men en fengselsgård som tanten sonet på. Denne første historien er skrevet av Vic Lockman og tegnet av Tony Strobl.
Konkurranser var det plenty av dette året, og i forhold til tiden, var det mange fine premier. Ofte var det platespillere, eller hva med denne smarte juke-box'en der man kunne avspille et helt sett med single-plater om gangen. En typisk konkurranse, kunne være å finne terninger som var gjemt på forskjellige sider i bladet.
Reklame kom man selvsagt ikke unna i 1966 heller. Her er et eksempel på en som forekom ganske hyppig:
tilbake
Opdateret d. 11.6.2005